|
Elgen har tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.
Underarter Det finnes mange beskrevne underarter av elg, men det hersker uenighet omkring flere av de. Noen mener at de amerikanske underartene egentlig er variasjoner av samme underart, og derfor bør samles til en. Det er også uenighet om de eurasiske underartene. Etter hvert som ny forskning blir tilgjengelig, kan bildet av underarter vil se annerledes ut i framtiden.
- Europeisk elg (Alces alces alces), Skandinavia, Polen, Baltikum, Russland til Ural - Jakutisk elg (Alces alces pfizenmayeri), Vestsibir - Kamtsjatkaelg (Alces alces buturlini), Østsibir - Amurelg (Alces alces cameloides), Amur, Mongolia, Mansjuria - Yellowstone-elg (Alces alces shirasi), det nordvestlige USA, Sør-Alberta - Østkanadisk elg (Alces alces americanus), det østlige Canada og Maine - Vestkanadisk elg (Alces alces andersoni), det vestlige Canada og Minnesota - Alaskaelg (Alces alces gigas), Alaska til Yukon i Canada Kaukasuselg (Alces alces caucasicus) ble utryddet tidlig på 1800-tallet. Elgene i Nord-Skandinavia er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Man ha også slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør. Det er også blitt argumentert at størrelsesforskjellen skyldes menneskets preferanse for store dyr under jakt, noe som gjør at store dyr ikke får formert seg. Jakttrykket er større i sørligere regioner enn de nordlige.
Forplantning og livsløp Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og rautende klagelyder, som kan bære opp mot
Foto 25.08.2010 : Anja Foto 25.08.2010 : Anja
Kua går drektig i ca. 8 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-
Foto 12.09.2010 : Anja
Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende ovenfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd.
Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5 års alderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.
Foto 25.08.2010 : Anja Foto 25.08.2010 : Anja
Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre. Ernæring og adferdElgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1 000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, planter i nøkkerosefamilien. Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år.
Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den flytter seg vår og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.
Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver samt skadde og syke dyr.
Elgkalven på Langvasseid Elgkalven på Langvasseid
Elgen og menneske
Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca.
Den første beskrivelsen av elg finnes i 6. bok av Gallerkrigene av Julius Cæsar. Her beskrives de på følgende måte:
Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet og dyret faller overende med det.
I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. I Anarjohka Naturreservat åpner elgjakten 7. september og avsluttes 30.September. Den er viktig for å holde bestanden nede. Ukontrollert elgvekst kan føre til stor skade på skogen. Nyskog av furu sterkt utsatt fordi elgen om vinteren nærer seg av toppskuddene. Dessuten er elgen årsak til en rekke trafikkulykker, både med bil og tog.
Elgkjøtt egner seg godt for en rekke matretter, som for eksempel elggryte, gratinert elgfilet, karbonadekaker, viltpaté og elgpølse. Elg som smittesprederHjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.
Elgen er også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss (Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.
Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer et økende folkehelseproblem.
Elgjakt
Overordnet mål for Finnmark: •Elgbestanden i Finnmark skal forvaltes slik at beitegrunnlaget ikke overbelastes, hverken på kort eller lang sikt. •Ulemper for samfunn og miljø i form av trafikkulykker, elg i tettbygd strøk, skade på skog og innmark og effekter på biologisk mangfold mv. skal begrenses til et minimum. • Bestanden skal produsere et overskudd som kan høstes ved jakt til gode for befolkningen og grunneieren. • Den irregulære avgangen skal holdes på et akseptabelt nivå. • Det skal tas hensyn til lokale forhold og legges opp til en differensiert forvaltning av den enkelte elgstamme også på tvers av kommunegrensene. Mål for den enkelte bestand ut fra situasjonen eksempler: •Bestand i vekst: •Bestandsveksten skal stanses og bestanden skal stabiliseres på et nivå som ikke overbelaster vinterbeitene. Det årlige uttaket skal holdes på et nivå som gir en mest mulig stabil bestandsutvikling. •Stabil bestand: •Bestanden skal holdes stabil og det årlige uttaket holdes slik at vinterbeitebelastningen holdes på dagens nivå. •Lav bestand: •Bestanden skal økes til et nivå der vinterbeitegrunnlaget utnyttes. Når dette nivået er nådd skal bestanden stabiliseres og det årlige uttaket skal holdes på et nivå som gir en mest mulig stabil bestandsutvikling.
Sør-Varangerstammen •Lang elgjakttradisjon i kommunen. •Bestanden er betydelig redusert i forhold til tidligere, motsatt av utviklingen for Finnmark totalt. •Det var vedtatt et mål om å øke bestanden. •Deler av elgbestanden trekker over landegrensen, trekket omfatter færre dyr enn tidligere. •Vinterbestanden er spredt over et større område enn tidligere.
 Trekkelg i Sør-Varanger
Felling i Norge I alt ble det felt i underkant av 36 000 elger under jakta høsten 2009. Det er nesten 400 flere enn foregående jaktår. I Hedmark ble det skutt nærmere 8 100 elger, det høyeste antallet siden toppåret 1992. Det var gitt tillatelse til å felle nærmere 44 400 dyr totalt, en økning på nesten 500 dyr fra året før. Fellingsprosenten havnet på 81, det samme som i jaktåret 2008/09. Etter rekordåret i 1992 har fellingsprosenten på landsnivå falt gradvis fra 89 prosent til dagens nivå. Av de felte dyrene i jaktåret 2009/10 var 33 prosent kalver, 29 prosent 1 1/2 år og 39 prosent voksne dyr. Det er tilnærmet samme fordeling som i de siste ti årene. Flest elger felt i HedmarkHedmark er det viktigste elgfylket målt både etter felte dyr og tillatt felte dyr. I alt ble det gitt tillatelse til å felle 9 100 elger, og 8 060 ble skutt under jakta. Det er det nest høyeste antallet noensinne, og en økning på litt over 50 elger fra året før. Fellingsprosenten havnet på 89, som var det høyeste resultatet for alle fylkene. Etter Hedmark fulgte Nord-Trøndelag og Buskerud med henholdsvis 4 930 og om lag 3 160 felte dyr. I begge disse fylkene var det en liten økning fra året før. Også i Nordland og Troms økte fellingstallene fra forrige sesong, mens det var en klar tilbakegang i Finnmark. I Vestfold, Telemark og Agder-fylkene var det også en tilbakegang i fellingstallene.
Blant kommunene ble det felt flest elger i Trysil i Hedmark. Med 1 143 felte elger lå kommunen et godt stykke foran en annen hedmarkskommune, Åmot, og Steinkjer i Nord-Trøndelag. Begge steder ble det skutt omkring 700 dyr.
Foto 19.08.2010 : Jon
|
