Den utgaven av planten som finnes på Grønland kalles grønlandspors, og har i litteraturen det vitenskapelige navnet Ledum groenlandicum. Ledum palustre og Ledum groenlandicum er temmelig like, både utseendemessig og med tanke på innholdsstoffer, og kan brukes om hverandre.

Planteslekta Ledum inneholder fire arter av lavtvoksende, alltidgrønne busker, som hovedsakelig vokser på myr i den nordlige tempererte sone. Finnmarkspors er en vintergrønn, 50-100 cm høy, svakt forgreina busk med rusthårete unge stengler og smale, læraktige blad med innrullet bladrand. Bladene er mørkegrønne og snaue på oversiden og tett rustfilta på undersiden. Bladene henger rett ned om vinteren. Blomstene sitter i skjermer i greinspissene. De er små, hvite og har 5 frie kronblad som er festet under fruktknuten. Frøkapslene er hengende og inneholder tallrike, ørsmå frø. Planten blomstrer i juni-juli. Hele planten har en sterkt aromatisk lukt og er svakt giftig. Slektsnavnet Ledum skal komme av det greske ordet ”ledos”, som betyr ullkappe, og viser til de ullaktige hårene på undersiden av bladene.

Egenskaper og virkning

Giftig i større doser. Berusende, slimhinneirriterende, brekningsfremkallende, krampefremkallende, abortfremkallende, astringerende, slimløsende, urindrivende, avførende, svettedrivende, desinfiserende og magestyrkende. Utvortes irriterende, øker blodgjennomstrømningen i huden, insektavskrekkende.

Tradisjonell bruk av finnmarkspors

I Alta og Sør-Varanger er finnmarkspors blitt kalt rosmarin. Også det engelske navnet ”Wild rosemary” viser til det rosmarinlignende utseendet og den harpiksaktige aromaen, men finnmarkspors er ikke beslektet med rosmarin (Rosmarinus officinalis), som er viltvoksende ved Middelhavet.

Finnmarkspors har vært en del benyttet i folkemedisinen i Norden og Sibir, på Grønland og i Nord- Amerika. Planten har vært knyttet til vikingenes berserkgang, og Tungus-folket i Sibir brente de tørkede bladene som en stemningsskapende røykelse ved sjamanenes healingseremonier. Det er også kjent at eskimoer og innfødte i Nord-Amerika har brukt finnmarkspors og grønlandspors mot en rekke plager. Avkok av blader og stilker er blitt inntatt ved forkjølelse, hoste, influensa, sår hals, halsbrann og svimmelhet. Utvortes er avkoket blitt brukt som vask ved artritt, infeksjoner, utslett og flass. Friske eller tørkede blad ble tygd ved infeksjoner eller smerter i kroppen, og hele eller oppmalte blad ble brukt på sår. I 1773, etter at den beryktede teskatten ble innført i de amerikanske koloniene, ble te av finnmarkspors og grønlandspors (kalt Labrador tea) en tid brukt som erstatning for vanlig te.

I Nord-Norge er det særlig samene som har anvendt finnmarkspors. Det samiske navnet guohcarássi betyr "gras med dårlig lukt". Fra Finnmark er det kjent at en urtete av finnmarkspors ble drukket mot høyt blodtrykk, difteri, blærekatarr, forkjølelse, smerter i brystet, snue, hoste og kikhoste. Som omslag ble teen av og til brukt sammen med vassarve og ospebark for å lindre gikt og ryggsmerter. I Sør-Sverige er finnmarkspors, som på svensk kalles skvattram, også blitt brukt mot kraftig eksem, ondartede utslett, skabb, elefantiasis (sykelig tilstand i huden og det underliggende bindevev med sterk økning av dette vev) og som søvnmiddel.

Urtete av finnmarkspors har ikke den sterke lukten som preger planten, da mye av den eteriske oljen i urten fordamper under kokingen.

Kvister av finnmarkspors ble i eldre tid benyttet i ølbryggingen i stedet for humle (Humulus lupulus) og pors (Myrica gale). Et slikt øl ble kraftig berusende, men ga også hodepine og svimmelhet. I Sverige oppdaget man at elgen spiser finnmarkspors i parringstiden, noe som skal være grunnen til at planten ble sett på som et afrodisiakum.

Den eteriske oljen som finnes i finnmarkspors har antiseptiske egenskaper, og planten med den kraftige lukten virker avskrekkende på ulike insekter og skadedyr. Finnmarkspors ble lagt på låvene og i kornlagrene for å skremme bort mus, og husdyrene slapp lettere unna insektplagen når de ble vasket med et sterkt avkok av planten.  Finnmarkspors ble også lagt i halmen i grisebingene for å få bort lus. Også for mennesker har avkok av finnmarkspors vært et tradisjonelt brukt avlusningsmiddel, og kvister kunne legges mellom sengetøyet for å bli kvitt veggelus og skabb.

Finnmarkspors i moderne urtemedisin

Finnmarkspors virker svettedrivende og urindrivende, og har dessuten en brekningsfremkallende effekt. Siden urten også virker slimløsende og betennelseshemmende, har ekstrakter av finnmarkspors vært brukt som ingrediens i hostesafter og antirevmatiske preparater. Sammen med en nervøs refleks gir den lokalirriterende effekten på slimhinnene en slimløsende virkning ved hardnakket hoste og seigt slim. I nåtidens urtemedisin er finnmarkspors svært lite brukt, men angis å kunne være til nytte ved oppblåst mage og diaré, revmatiske smerter, halsinfeksjoner, hoste og kikhoste. De påståtte virkningene er foreløpig ikke skikkelig vitenskapelig dokumentert, så selv om moderat inntak av urten neppe innebærer noen helserisiko, kan ikke innvortes bruk av urten anbefales på grunn av faren for forgiftning.

Homøopati

Homøopatmiddelet Ledum, som er laget av finnmarkspors, virker infeksjonsdempende og er et viktig førstehjelpsmiddel til innvortes bruk. Det er særlig nyttig mot akutte plager som stikksår forårsaket av spisse gjenstander og insekter, ”blåveiser” og andre øyeskader, kutt og skrubbsår. Middelet kan bidra til å hindre infeksjonsdannelse i slike sår, og Ledum kan forebygge stivkrampe hvis middelet tas rett etter at man har fått et dypt stikksår.

Hudlidelser som kløende eksem og akner (kviser) kan også bedres ved å gi finnmarkspors i homøopatiske doser.

Homøopatmiddelet Ledum brukes også ved revmatiske smerter. omgivelser og av kalde omslag på det berørte området, mens de forverres om natten, av varme og av berøring. 

Finnmarkspors inneholder en eterisk olje med det giftige stoffet ledol. Ledol har en irriterende virkning, og når stoffet inntas gir det først en tilstand av begeistring og beruselse (en slags narkotisk virkning), seinere oppkast, magesmerter og alvorlig diaré. Det har også en irriterende virkning på nyrene, urinveiene og kjønnsorganene. Ledol virker irriterende på livmorens muskulatur og kan framkalle abort. Ved inntak av større mengder finnmarkspors kan andre symptomer være muskelsmerter, svimmelhet, følelsesløshet, kramper, lammelser og til slutt bevisstløshet. Forgiftninger etter inntak av store mengder te av finnmarkspors er ofte rapportert, særlig i forbindelse med forsøk på å bruke urten som abortmiddel.

Bruken av finnmarkspors er i våre dager stort sett begrenset til homøopatiske preparater.